Den emosjonelle berg og dalbanen

Da jeg var liten, ELSKET jeg berg og dalbaner. Det beste jeg visste da jeg var på tivoli, var å kjenne vinden i ansiktet da jeg suste avgårde, opp-ned-sidelengs og fremover i full fart. Det ga meg en følelse av å være i livet. Og da det var over og jeg var tilbake på bakken, var jeg tilbake til virkeligheten. Noen ganger svimmel og uvel, andre ganger overveldet av gode følelser.

Det er litt av det samme jeg opplever i dag, da med den mentale tilstanden. Men det er ikke alltid like godt å sitte i denne vognen nå. Det å ha millioner av tenker, er en utfordring. Og skulle ha kontroll over alt, planlegge og å prøve å ha en stabil og forutsigbar hverdag, ja det er så og si umulig.

Jeg har lært at jeg reagerer på "triggere" rundt meg. Det kan være en lukt, noe jeg ser eller hører, som gjør noe med den mentale delen av meg. Det setter meg ut, denne berg og dalbane turen av følelser. Turene i dag er enten gode, eller vonde.

Jeg faller ned i et evig mørket, som kjennes håpløs å komme ut av. Jeg er utrøstelig. Det er som om jeg forvandles til en hjelpeløs liten jente, sårbar og trist. Og det kommer så plutselig, ut av løse luften, vips så er jeg der, alene i vognen som suser avgårde inn i det vonde og triste. Jeg forsvinner og blir borte, og der og da tror jeg at det er over, at det ikke er noen vei ut. Millioner av tanker og følelser i et evig kaos overmanner meg.

Denne siden må jeg skjule og holde helt for meg selv. Disse berg og dalbane turene må jeg ta alene, for jeg tør ikke ha noen med meg. Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det. Ingen vil være sterke nok til å holde ut, eller forstå hva som skjer. Og da ender jeg opp alene uansett. Derfor trekker med tilbake, og skyver alle fra meg.

Men jeg kommer ut av det, vognen stopper og jeg kommer ut i virkeligheten igjen, fullstendig utmattet og sliten, men allikevel lettet. Lettet over at jeg ikke ble knust denne gangen heller.

Jeg har også turer med overveldende gode følelser, og da nyter jeg turen i lykkerus, akkurat som da jeg var liten hvor jeg kjente vinden i ansiktet, og adrenalinet strømme gjennom kroppen. Da er jeg ustoppelig. Jeg er glad, og mestrer alt, og ingenting kan stoppe meg, jeg tåler mer. Det er som om jeg svever. Her er jeg flinkere til å slippe andre inn, selv om jeg også her holder mye for meg selv. For disse turene tar også slutt, og en utmattet jeg kommer tilbake til virkeligheten igjen. Utmattet, men også lettere til sinns.

Det som er så vondt med dette, er at pausene mellom disse turene ikke alltid er så lange. Og de vonde turene er de som regjerer. Hva som er imellom, er en litt reservert person, alltid på vakt. På vakt og beskyttende. Jeg forbereder meg på å bli kastet ut i neste tur, og ikke vet jeg om det blir en god tur, eller en vond tur.

Å skrive dette, og å utlevere en del av meg som jeg helst vil gjemme bort og skjule for alle, for alltid, er ubeskrivelig skummelt. Men nettopp derfor velger jeg å gjøre det. Det hjelper meg. Det å si ting, få det ut, gjør noe med meg, bevisstgjør meg på en måte. Og kanskje andre vil forstå mer hvorfor jeg er som jeg er.