Før, under og etter en fantastisk reise.

Det å komme seg bort litt, ta en pause fra alt og alle, var så etterlengtet så jeg satt igang å planlegge en fantastisk reise.

Og for en fantastisk reise det skulle vise seg og bli. Det hele startet med en tanke, som etterhvert ble en nødvendighet, og så et mål. Et mål jeg bare var nødt til å nå.

Jeg er alene med tre barn, er ikke i jobb, og er nå i en prosess mot uføretrygd. En prosess jeg føler er riktig i forhold til min helse. Målet er allikevel og komme ut i jobb, en dag, når jeg er helt klar. I og med at jeg er i den situasjonen jeg er i, har jeg en veldig dårlig økonomi. Mange tror at det å være aleneforsørger er lønnsomt, der tar de FEIL.. Jeg og min lille familie lever i dag av, 66% beregnet ut fra tidligere inntekt på 60% stilling. Det sier sitt. Jeg har en fryktelig økonomisk sans, har nok ikke lært dette helt. Husker da jeg var liten og bortskjemt, manglet ingenting, og fikk alt jeg pekte på. Jeg levde i en familie som var opptatt av det matrealistiske, og å ha en slott fasade og status. Det har ikke vært lett å måtte lære seg "det voksne liv" alene. Det har blitt en del rot på veien, men jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Det er utrolig hva man kan få til, selv for meg som i utgangsountet er så skakkkjørt som jeg er, så lenge jeg innser at jeg trenger hjelp.

I dag er jeg veldig glad for den hjelpen jeg får, og det gjorde det mulig for meg å få et avbrekk i hverdagen, noe jeg trengte sårt.

Så startet planleggingen av min reise.

Det hele startet med en drøm, en drøm om å reise tilbake til et bestemt sted, et sted hvor jeg visste jeg ville finne roen, og føle meg trygg. Santorini. Den nydelige Greske øya. Jeg var her i 2011, og allerede da bestemte jeg meg for at jeg en gang skulle reise tilbake hit, helt alene.

Jeg har hjelp til å styre min økonomi, og jeg tok kontakt med vedkommene, og fortalte hvor sårt jeg trengte dette, å komme meg bort og få en ordentlig pause.

Dette forsto hun godt. Men alt har sin pris..

Jeg fikk bestille reise, men måtte da leve på mindre penger i hele juli og litt ut i august. Dette medførte at vi måtte leve stramt, ingen utskjeielser for barne og meg. Men jeg var så desperat og utslitt, at jeg var villig til og ofre det. Jeg hadde kanskje tenkt meg om flere ganger om det ikke var for at barna skulle ha ferie med pappaen sin. De har vært på bilferie rundt om, vært på -tusenfryd og kost seg masse. Og nå er de en uke i Litauen, og jeg er sikker på at de har fått opplev masse denne sommeren, selv uten at jeg har fått tatt de med på noe spesielt.

Så ble altså drømmen til virkelighet, og jeg gledet meg til endelig få det lille pusterommet jeg trengte. Det ble selvfølgelig noen tøffe uker, med veldig stram økonomi, men vi klarte det fint. Det er fortsatt litt tid igjen med stramt budsjett, men det skal vi klare.

Så kom dagen, den store dagen hvor jeg skulle reise. Jeg ble hentet hjemme og kjørt til flyplassen av en god venn, en venn jeg bryr meg veldig mye om. Og alt ble litt forandret, jeg fikk følelser jeg trodde var så gravd ned at de ikke ville komme frem igjen. Men det er en annen historie, og kanskje klarer jeg å skrive om det en annen gang.

Jeg kom frem til mitt lille paradis midt på natten, og hadde bestilt sjåfør. Der sto han med et skilt med mitt navn. Det var ganske morsomt. Så ankom jeg hotellet. Et fryktelig hotell, men det fungerte fint. Jeg skulle jo bare sove der.

Det var så varmt og godt der, og jeg følte meg så avslappet. Jeg leide scooter, som jeg forøvrig aldri har kjørt før! Det mestret jeg godt. Jeg kjørte rundt, sugde inn alle innrtykk. dette er jo en veldig liten øy med kun 15500 innbyggere. Og jeg har jo vært her før, men det var allikevel mye nytt.

For første gang på veldig, veldig lenge følte jeg meg fri. Det var en så ubeskrivelig god følelse. Jeg styrte alt selv, altså for meg selv, for bare meg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville.

Jeg fant en strand, i en annen by enn der jeg var. Men det tok ikke mer enn 10-15 min på scooter å komme seg dit. Det var en stor strand, med en fantastisk strandpromonade. Butikker, resturanter og masse hygglige mennesker.

Hit reiste jeg hver dag. Jeg lå på stranden og nøt hvert eneste minutt. Solen stekte, og vannet i havet var varmt. Akkurat hva jeg trengte. Hele dagen var jeg ute, lå på stranden, spiste mat på resturang, og slappet av. Jeg ble kjent med et eldre ektepar fra Liverpool. Hyggelige mennesker som jeg traff hver dag på stranden. Vi har holdt kontakten, en dag skal vi møtes igjen. Også Lisa, en flott jente som jobbet i på strand cafeen der jeg var. Hun jobbet både dag og kveld, hun snakket 4 eller 5 språk flytende og var veldig sosial og hyggelig.

Jeg var i hovedstaden Fira flere ganger. Jeg brukte ikke mer enn 10-15 minutter dit heller. Der er det så fint, fantastisk utsikt, de velkjente "sukkerbithusene" med blå tak.

Den roen jeg følte inni meg mens jeg var her, er noe jeg ikke har følt på veldig lenge. Og jeg kjenner hvor godt det var og få lov til å koble helt av, ta en pause fra alt og alle. Det gjorde godt.

Uansett hvor godt det er å koble av, er det allikevel ingenting som er bedre enn å komme hjem til barna sine. Denne gangen kom jeg hjem med virkelig fullladet batteri, men jeg kjente, og kjenner fortsatt, et savn etter å reise tilbake til min herlige lille øy.

Og jeg skal tilbake, Jeg skal gjøre det jeg kan for å få det til. For jeg har forstått at det å koble av er utrolig viktig, denne turen har gitt meg krefter til å stå i hva enn det er jeg må stå i.

Nok en gang har jeg sett hvor viktig det er å be om hjelp, og å innse at man trenger et avbrekk. Jeg tror alle trenger det, og jeg vet jeg kommer til å trenge det igjen. Men nå vet jeg også at det er mulig, det er faktisk mulig at drøm blir virkelighet.