Et ødelagt selvbilde

"Selvbildet er en viktig del av identiteten vår. Det dreier seg om hvordan vi ser på oss selv, på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten og påvirkes av de tilbakemeldingene vi får fra omgivelsene våre på væremåten vår. Gode tilbakemeldinger bidrar til et godt selvbilde, mens stadig kritikk medvirker til å gi et dårlig selvbilde."

"Vold og overgrep kan gi redusert livskvalitet, dårlig selvfølelse og psykiske problemer. Noen ganger kan de også føre til selvmordsforsøk og selvmord."

Jeg har valgt å starte dette innlegget med noen sitater jeg føler er passende for temaet. Jeg jobber nå med og forstå meg selv, finne ut hvorfor mitt "jeg" ikke har fått utviklet seg på en sunn måte.

Jeg har en bipolare lidelse, av type 2. Denne går ut på at det er svingninger i deprisive perioder, og manisk. Hypomane svingninger forekommer, da er livet ganse så topp!

Jeg har vært i behandling i ett år, hos en psykiater. Vi har hatt ukentlige samtaler. Samtalene har vært gode, men det har ikke vært noen form for system, ingen målrettet jobbing for å oppnå spesifike resultater.

Jeg har nok ikke vært klar over hvor viktig det er å jobbe nettopp på den måten, ikke før jeg fikk ny terapaut..

Allerede første møte med henne, skjedde det noe. Det føltes som om hun gikk rett i strupen på meg, hun traff kjærnen dypt inne i meg. Den kjærnen som jeg trodde jeg hadde bearbeidet, og kommet over.

Jeg må nå tilbake til, og konfrontere min aller størset frykt, mitt vonde mareritt og det mørkeste mørket som finnes i meg. Dette må jeg gjøre for å reparere skadene som har blitt påført meg. Tiden er inne nå, det kjenner jeg..

Jeg har hatt et behov for å ta vare på andre, og barna mine har alltid kommet først. Det vil de alltid gjøre, og jeg gjør alt i min makt for at de skal ha det best mulig. Jeg gjør det jeg kan for å bygge deres selvbilder, og ser at de er sterke. De er fantastiske og flotte på hver sin måte. de har en trygghet, og jeg tror de har gode selvbilder, de har i alle fall alle grunner til å ha det. At jeg som mor har en helt annen oppfatning av meg selv, har jeg klart å skjule, for det har vært og er fortsatt, så viktig for meg at mine barn får gode opplevelser og trygge relasjoner. Jeg gjør det stikk motsatte av det som ble gjort med meg.

Dette er viktig for meg å få frem før jeg nå skal gå inn på hva jeg har opplevd, hvordan jeg har blitt skadet.

Jeg er direkte, og i dette innlegget holder jeg ingenting tilbake. Ta det som en advarsel dere som ikke ønsker å lese om mine aller dypeste vondter!

Siden jeg nå ser resultatet av grunnlaget jeg har lagt for mine barn, er tiden inne for å gjøre det samme for meg, jeg må leges og repareres så jeg også en dag kan se meg selv i speilet og være stolt av meg selv. Det å være stolt av seg selv, er det sikkert mange som ikke tenker over at de er. Og det høres kanskje rart ut at jeg lengter etter å være stolt av meg selv. Men med stolt, mener jeg og ha et syn på meg selv uten skam, skyldfølelse og konstant angst for hvordan verden ser på meg. Det å kunne være trygg på meg selv, at jeg ikke hele tiden må gjøre det andre sier, eller mene det andre mener, fordi jeg kan stole på meg selv.

Du tenker kanskje at det bare er å "bestemme" seg for dette, bare tenke positivt så går det bra. Men det er faktisk ikke så enkelt. Det er fryktelig vanskelig å komme dit, men jeg håper at jeg en dag klarer å nå dette målet.

Jeg har blitt ødelagt av psykisk og fysisk vold fra jeg var bitteliten. Det startet allerede det første leveåret mitt. Dette husker jeg selvfølgelig ingenting av, men det har vært med på å forme meg. Mitt hjem har vært fylt med vold. Så alvorlig at min mor på et tidspunkt ikke maktet å være der. Jeg var rundt et halvt år gammel, da det ble så ille at hun måtte rømme, hun måtte bort fra alt det vonde som ble påført henne. Forståelig nok. Men jeg ble forlatt der, hun reiste fra meg, lot meg bli igjen hos en voldelig far.

Hun kom tilbake etter et år, og han tok henne imot.

Jeg husker svært lite fra oppveksten min, men mye av det jeg husker er det vonde. Jeg husker godt jeg var engstelig for å komme hjem etter skolen, det var ofte en skadet mor som møtte meg. det var veldig ofte kjeft og høylytt mannestemme hjemme. Jeg husker at min bestefar ble dyttet ned trappen en gang han var på besøk. Hva han hadde gjort vet jeg ikke. Det er så mye som er borte, men det dukker opp minner innimellom, og særlig nå som jeg har begynt å jobbe med dette, nå som jeg endelig tør å se tilbake.

Jeg var ukonsentrert på skolen, jeg klarte ikke å lære. Jeg hadde ikke kapasitet til det. Jeg levde i så sterk frykt. Jeg har blitt møtt av en mor med tydelig ytre skader utallige ganger. Og det gjorde så vondt. Jeg har hele livet mitt vært redd, fryktelig redd.

Da jeg var 10 år, gikk pappa fra oss. Akkurat den dagen husker jeg godt. Vi satt ved kjøkkenbordet og pappa hadde noe å fortelle oss. De skulle skilles. I ettertid kom det frem at dette var den første gang mamma hørte om det også.

Det er vanskelig for meg å huske hvordan det var for meg å vokse opp i dette hjemmet, og enda vanskeligere å forklare. Men det jeg sitter igjen med, er frykt. Når jeg tenker tilbake, har jeg ikke ett eneste godt minne. Når jeg tenker tilbake, blir jeg fylt av dysterhet, tomhet og jeg blir uvel. Det var ikke et godt hjem. Jeg føler meg oversett, og i dag tenker jeg at jeg skulle ønske noen så det, da jeg nektet å ta rip på armen hos helsesøster på skolen, fordi jeg var redd for hva pappa ville gjøre med katten vår når han så det. For jeg var sikker på at han ville skylde på den. Eller alle gangene jeg ikke klarte å si noe i timene, eller alle leksene som aldri ble gjort. Hvorfor ble jeg ikke sett?

Hvor lang tid det tok før vi var ute av huset husker jeg ikke. Og jeg husker ikke om jeg flyttet direkte til han. Men uansett var det der jeg endte opp. Mamma ble fortalt av pappa, at jeg var hans! Så da ble det sånn..

Jeg kan ikke huske å ha fått ros, eller at jeg har blitt satt pris på. Men kritikken husker jeg godt. All kjeften jeg fikk for ikke å ha lært meg de enkleste ting. Eller blikket til pappa hvis jeg sa noe feil.

Så hvordan kunne jeg bygge et godt selvbilde når min barndom og utvikling var full av overtramp å psykisk vold?

Jeg har lest en plass en gang, at det kreves et stort antall positive bemerkninger for å veie opp èn negativ bemerkning. Vi er avhengig av positive tilbakemeldinger for å kunne utvikle oss sunt! Men i mitt tilfelle har jeg hele tiden strebet etter det, jeg mente det samme som alle andre, gjorde det alle andre gjorde. Jeg var rett og slett redd for å utrykke min egen mening, om jeg i det hele tatt klarte å danne meg en. Og når man gjør dette lenge nok, tilfredstiller alle andres behov for å bli akseptert, forsvinner identiteten sakte men sikkert. Og i mitt tilfelle var det ikke mye identitet til å begynne med.

Og gå rundt å være redd, og ikke klare å si noe, er en veldig tung påkjenning... Det har skadet meg. Jeg tror frykten er det verste. Jeg er alltid redd for at noe vil skje, eller, jeg "vet" at noe kommer til å skje meg, for det er den erfaringen jeg har.

Det ble ikke bedre med årene, men jeg kom meg ikke vekk. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg boende hos pappa. Og ingen prøvde å få meg vekk derfra heller. Hver eneste dag var jeg redd. Og jeg visste vel egentlig ikke hva jeg var redd for, eller gjorde jeg kanskje det, innerst inne? Det er nok mulig jeg gjorde det.

Og jeg hadde grunn til å være redd, for plutselig skjedde det, mitt aller største mareritt, hva jeg fryktet aller mest. Det verste og mest utenkelige.

Sekuellt misbruk.

Opplevelsen av dette er ikke mulig å beskrive. Men jeg skal prøve å sette opp noen ord som forklarer følelsene mine; skam, skyld, skitten, uverdig, krenket, redd, missforstått, kvalm, kvalt, liten, maktesløs, sårbar, verdiløs, ødelagt, lam, tillitsløs, frustrert, såret, sdadet, smertefullt, svimmel..

Dette er noen av ordene som beskriver følelsene mine når jeg tenker på hva jeg ble utsatt for. Om jeg husker denne første gangen fordi det var den første gangen, vet jeg ikke, mye tyder på at det ikke var det. Med så mye av livet som er blitt fortrengt og borte, kan det være at dette startet før jeg kan huske. Kanskje det også er en av grunnene til at jeg ikke husker så mye.

Jeg kom meg fortsatt ikke vekk derfra. Ikke vet jeg hvorfor jeg ble, eller hvordan jeg klarte å bli.. Men etterhvert flyttet jeg til mamma. Og så kom reaksjonen. Sinne, et voldsomt sinne! Jeg respekterte ingen, og ingenting. Jeg var bare en bunt med sinne.

Jeg leste en artikkel om "reaksjoner etter seksuelle overgrep," og her fant jeg en liste over normale reaksjoner;

• Skyldfølelse

• Skamfølelse

• Negativt selvbilde

• Dårlig selvtillit

• Avsky for egen kropp

• Spiseforstyrrelser

• Angst / Depresjoner

• Føler seg annerledes

• Tar på seg ”masken”

• Vansker med relasjoner til andre mennesker (stoler ikke på andre)

• Konsentrasjonsvansker

• ”Vondter” i kroppen

• Sliter med kvalmefølelse

• Selvskading

• Selvmordstanker

• Problemer med fysisk nærhet og seksualitet

• Hukommelsessvikt

• Flashbacks (gjenopplevelse av hendelsen, påtrengende erindringer eller mareritt)

• Regresjon

• Får ikke til livet sitt (jobb, skole, forhold osv.)

• Vanskelig å sette egne grenser

• Flukt (flykter inn i aktiviteter som gjør at han/hun slipper å tenke på det vanskelige)

Dette er normale reaksjoner. Men hva skjer når man ikke får hjelp? Når man bare blir etterlatt til seg, og det forventes at man bare skal "skjerpe" seg og "komme over det?" Flere i min familie var redde for at noe som dette ville skje, men det var ingen som beskyttet meg, ingen som gjorde ett eneste forsøk på å beskytte meg..

Når jeg etterhvert klartre å fortelle dette, først til min bror, som så sa det videre til min mor, fikk jeg høre av noen i familien at endelig fikk de misstankene bekreftet..

Jeg måtte klare meg alene. Jeg ble overtalt til å anmelde pappa. Hvor lang tid det tok før vi kom til retten husker jeg ikke. Nok en gang har veldig mye forsvunnet, minner og tanker flyter i hverandre, og det er vanskelig å skille på de.

Rettsak ble det i alle fall, jeg var vel 15-16 år, og ble ikke trodd. Nok et svik. Etter dette ble jeg bare verre og verre. Jeg kan ikke huske om det var før eller etter rettsaken, at jeg prøvde å ta livet mitt. Men tydeligvis fikk jeg det ikke til. Men at det var et klart og tydelig rop om hjelp, er det vel ingen tvil om. Men hjelpen uteble igjen. Jeg klarte å komme meg gjennom ett år på videregående, men det var det. Så begynte jeg å jobbe.

Jeg husker ikke hvordan, eller når det skjedde, men jeg oppsøkte pappa, og ba om å komme inn i livet hans igjen. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg gjorde det. Men jeg har lært at det ikke er uvanelig. Vi har hatt en type "av og på" relasjon vil jeg vil kalle det. Og jeg tror det har vært vanskelig for folk og forstå hvorfor. Det har vært lett å tvile på meg, og hva jeg sier jeg har opplevd, når jeg fortsatt har hatt kontakt med han. For det var jeg som ba om unnskyldning til pappa, jeg ba om unnskyldning for hva jeg utsatte han for ved å anmelde han, og for å dra han inn til retten, JEG ba om unnskyldning.. Han har selvfølgelig aldri innrømmet sin skyld, og ordene han brukte i retten, det er det eneste jeg husker derfa, da han sa "i min verden har dette ikke skjedd." Jeg har ikke hatt godt av å ha kontakt med han, men klarte heller ikke å la være..

Jeg har vært så forvirret og så frustrert. Men jeg har klamret meg fast til livet, om så i en meget tynn tråd, med et ødelagt selvbilde. Hva som holdt meg opp vet jeg ikke. Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke se noe livsglede.

Min reddende engel var mitt første barn. Endelig fikk jeg noe å leve for. Jeg fikk endelig lov til å ta meg av et barn. Og ved å ta meg av han, tok jeg litt vare på meg selv også. ved å gi han alt det jeg ikke fikk. Ekte kjærlighet, ekte mors kjærlighet.

Jeg har hatt problemer lenge, fordi jeg ikke har fått hjelp til å bearbeide min fortid. Men jeg har på en eller annen måte satt det til side og konsentrert meg om min oppgave som mor. Men jeg er nå nødt til å ta tak i meg selv. Jeg har satt meg selv til side så lenge, og bitt tennene sammen for å holde meg sterk. Og jeg har gjort en god jobb. Men problemene har stadig kommet opp, marerittene tar ikke slutt, angsten kommer veltende over meg. Usikkerheten min blandt andre mennesker vokser, og jeg isolerer meg mer og mer. Jeg vet hva jeg må gjøre, og det har jeg visst lenge. Men ingen har fått komme til, jeg har ikke villet. Bare det å skrive dette innlegget har tatt over en dag.

Jeg kan ikke bare skjerpe meg, og tenke positivt, det er for mange ødelagte biter i meg som må repareres først. Men når jeg kommer ut i andre enden vil jeg helt sikkert ikke angre på at jeg våget. Men det vil ta tid, masse tid og krefter.

Man skal være forsiktig med å dømme andre mennesker. Vi har alle vårt å hanskes med. Jeg har trukket meg mer og mer tilbake, og har en nedsatt funksjon utover det som er det viktigste, og å være mor. Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil se på meg selv uten skam, jeg vil bygge mitt "jeg" som hele livet har blitt undertrykket. Jeg vil reparere mitt selvbilde, jeg er klar for det nå.

Litt av grunnen til at jeg har valgt å skrive dette innlegget er et tema som har opptatt meg i det siste. VG's repotasje om "nedlasterene" som handler omm menn som laster ned video og bilder av overgrp mot barn. Ja barn helt ned til under ett år gamle.

Dette har virkelig gjort inntrykk på meg, samtidig som dette kommer nå som jeg har begynt å jobbe med meg selv. Jeg har blitt så dårlig og kvalm av å lese om dette. Og at informasjonen journalistene finner, ikke anmeldes til politiet.

Jeg tenker på alle de barna det gjelder. Alle de barna som jeg kan identifisere meg med. Jeg håper så inderlig at de får hjelp i tide. At de slipper å slite seg gjennom livet sånn som jeg har måttet gjøre. Jeg skulle tatt meg av de alle sammen om jeg kunne, men det går jo ikke. Jeg håper bare noen gjør det. At de ikke blir oversett og satt til side. Hvem vet, kanskje jeg en gang kan være til hjelp for noen som har opplevd det samme som meg. Og oppleve overgrep kan ikke forstås av noen som ikke selv har opplevd det. Man kan lese og lære, men den påkjennelsen det er, kan ingen føle, om de ikke selv har opplevd det. Vi er komplekse, med alle våre skader. Men vi trenger ikke å være ødelagt for resten av livet hvis vi våger å se oss tilbake, og la noen komme inn på oss og hjelpe oss.