Når tilhørigheten forsvinner

Vi blir alle født inn i en familie, en tilhørighet vi aller fleste har livet ut, på den ene eller andre måten.

Men hva skjer når tilhørigheten sakte men sikkert forsvinner? Og man merker det kanskje ikke før det er for sent? Eller er det kanskje ikke for sent, i hvert fall ikke for sent å prøve å få den tilbake, eller å danne en ny tilhørighet.

Jeg ble født inn i en familie som viste seg å ikke være av den aller beste. Matrealistiske ting var det mer enn nok av, og jeg var nok en meget bortskjemt liten jente. men det skjulte det som manglet, eller det som ikke var så bra. Årene har gått, jeg er jo nå godt voksen. Men som voksen har jeg også måttet ta en del valg. Valg som har vært vanskelige å ta. Såre valg jeg skulle ønske jeg ikke måtte ta.

Første valget jeg måtte ta, var å bryte med en av foreldrene mine, en som gjorde meg syk. Han som skulle være mitt forbilde, en å se opp til. Men i stede var hen den som såret meg aller mest, han ble den jeg fryktet aller mest, og jeg har fortsatt mareritt som vekker meg om natten.

Så, dette valget var nødvendig vil jeg jo si. Selv om det lå langt inne å ta skrittet til å bryte fullstendig. Jeg mistet tilhørigheten min, ikke bare til han, men en stemor og en stebror også. En stebror som mest sannsynlig ikke vet at jeg eksisterer.

Eter en stund, etter at jeg begynte å få hjelp med mine utfordringer, og jeg ble mer og mer klar på at dette valget var rett, kom en ny utfordring. Jeg har en bror, en bror som var alt for meg, en beskytter, en som virkelig tok seg av meg når vi var små. Jeg er så glad i han. Men så ble båndet mellom han og pappa sterkere, mye sterkere enn hva det noen gang har vært. Det ble for mye for meg. For mye for meg å bli påminnet pappa hver eneste gang jeg så broren min.

Jeg ville aldri bedt han velge side, men jeg var nødt til å velge det som var best for meg. Jeg valgte å ikke hele tiden bli minnet på noe jeg har brukt, og fortsatt bruker mye tid på å bearbeide. Jeg valgte han bort. Han og hans kone og de to barna dems. Det var ikke lett, men nødvendig for at jeg skulle klare å takle det jeg sliter med. Men det gjorde vond, og det gjør det fortsatt.

Og nå mens jeg har jobbet så mye med meg selv, har jeg hatt så mange ubesvarte spørsmål. Spørsmål jeg mest sannsynelig aldri vil få svar på.

Jeg er skrudd sammen sånn at jeg må vite, jeg må forstå ting. Forstå hvorfor ting skjer, og hvorfor folk gjør det de gjør når de sårer andre mennesker. Derfor er det fryktelig vanskelig for meg å måtte leve med alle disse ubesvarte spørsmålene. Mange av disse spørsmålene kunne jeg fått svar på, men det ble ikke sånn. Jeg har best om det, men har blitt avvist, av min mor. Vi har derfor sklidd helt fullstendig fra hverandre. Jeg på min side som ønsker svar, svar som vil gjøre det lettere for meg å forstå, og å tilgi den oppvekstenjeg har hatt. Og henne på sin side som ikke lenger ønsker å snakke om det, ikke ønsker å gi meg svar, fordi det er for vanskelig for henne og løfte lokket av den kisten som har vært lukket så lenge. En kiste jeg tror hun må holde lukket fordi den vil føre oss begge tilbake til til de vonde og såre minnene. Det blir vanskelig når jeg så sårt trenger å åpne den, mens hun trenger å holde den lukket. For vanskelig for meg å takle.

Så, hva har jeg igjen da?

Jeg har ikke vært noe flink til å opprettholde mitt nettverk. Jeg har skøvet mange unna meg, og ikke latt noen komme ordentlig innpå meg. Dette av frykt for å bli såret, og å bli skuffet igjen. Men jeg har vært flink til å late som, men har forvunnet inn i min lille mørke boble gang på gang. Da har jeg stengt alle ute.

Nå i dag har jeg minimalt av nettverk, jeg har flyttet til en liten by, som jeg er veldig glad for, og her trives jeg godt. Men, og prøve å bygge nettverk i godt voksen alder er ikke enkelt. Og da med mine utfordringer, ja for de er jo der enda, stundene hvor jeg lukker alle ute og forsvinner inn i bobla mi, gjør det ikke noe lettere.

Derfor er jeg veldig opptatt av at barna mine vokser opp og danner et godt nettverk. Jeg gjør så godt jeg kan for at det skal komme naturlig, og det gjør det jo, klassekamerater som blir gode venner, som omgås masse utenom skole både hjemme hos hverandre, og på fritidsaktiviteter.

I dag har jeg noen få gode venner, og de er jeg veldig glad i. De betyr så mye for meg. Men avstander gjør det vanskelig å omgås så ofte jeg skulle ønske vi kunne.

Savnet etter en tilhørighet ekstra etterlengtet nå på denne tiden av året. Sommer, sol, varme, sammenkomster og grillfester. Det er jo så tydlig at de fleste har det sånn. Sosiale medier er til tider litt slitsomt. Fordi det minner så veldig om hva jeg ikke har.

Min familie nå, er mine barn og meg selv. Men ikke missforstå, min familie er fantastisk. Jeg er heldig og velsignet med tre flotte gutter. De er sikkert men enn fornøyd med det nettverket vi har, men det er meg det ligger på. Jeg skulle så gjerne ønsket å ha resten av familien min her og. At barna mine ble kjent med kusiner, fettre, onkler og tanter. At vi alle kunne samles, hvert fall en gang i året.

Men sånn er det ikke. Og selv om det har vært viktige og riktige valg for meg å ta for min del, tenker jeg ofte på om det har vært riktig i forhold til at det har gått ut over mine barn, at de ikke har kjennskap til resten av familien.

Kanskje ting vil endre seg med tiden, jeg håper det. For å ikke føle tilhørighet til sin egen familie er sårt, og det gjør vondt.

Så, ta godt vare på hverandre, også i tøffe stunder. For vi trenger alle sammen noen som er der for oss, også i tøffe tider.