Finne seg selv

I en alder av snart 42 år, skulle man jo tro at man er blitt voksen, at livet var sånn delvis som planlagt.. Men for meg er det ikke sånn i det hele tatt. Altså, voksen er jeg nok, på mange områder, men jeg har allikevel en god del å jobbe med. Det er fortsatt sider ved meg som må, ja kall det finjusteres.. Og det er jo greit det, så lenge jeg selv er klar over det, så lenge jeg selv ser at det må noen tiltak til for at jeg skal "komme i mål" Og da mener jeg ikke at livet skal bli perfekt og feilfritt, men at jeg skal kunne kjenne meg selv, finne meg selv og mitt eget jeg, og å være sikker og trygg på meg selv.

Mine utfordringer har vært mange. De har hengt over meg som min egen regnsky. Å være psykisk syk er i seg selv tøft nok, men når jeg ikke visste det, når jeg vokste opp å trodde noe var galt med meg, at jeg var annerledes og ikke passet inn noe sted fordi det var noe galt med meg, det har vært vanskelig.

Jeg har tilpasset meg, alle slags grupper og folk, og har jo selvfølgelig hatt gode stunder, og minnerike stunder. Men jeg sitter igjen i dag å ser så tydelig at mitt jeg, min identitet, har vært så vekslende. Mine meninger og holdninger ble til for å tilfredsstille andre. Jeg "hang meg på" den sterkeste, eller i alle fall den jeg følte var sterkere enn meg, den jeg trodde hadde rett. Jeg oppførte meg, og gjorde ting som ble forventet av andre, ikke fordi alltid mente det var rett.

Ironisk nok, har jeg alltid hatt en frykt for å bli forlatt, ikke godtatt, samtidig som jeg har skjøvet mennesker fra meg.. Jeg har på en måte vært det andre har forventet, har ikke vært sterk nok i mitt meg. Har ikke vært sterk nok til å stå i mot, stå for mine egne meninger og handlinger.

Jeg har gjort mye uklokt oppigjennom, det har vel de fleste av oss, og jeg legger absolutt ikke skylden på andre her, jeg har da vært bevisst mine valg, samtidig som jeg har vært fryktelig usikker.

Noe ble ødelagt i meg da jeg var veldig liten, og det ble aldri "reparert", det bare fortsatte å ødelegge meg. Og da jeg innså at noe måtte gjøres, at jeg måtte hjelpes til å bli hel, var det vel nesten for sent. Men bare nesten :)

Jeg startet allerede for mange år siden, søkte hjelp hos psykologer. Gikk i samtaler, og det var jo godt å få luftet ut, og å snakke om all kaoset som virret rundt i hodet mitt.. Men hjalp det?

En lege sa til meg en gang: "man kan ikke snakke friskt et hjerteinfarkt". Og litt sånn har det vært med meg.

Når man har omfattende skader og skavanker, må det målrettet terapi og hjelp til. Det har jeg ikke fått før nå. For igjen, jeg reagerte nok på terapien "som forventet", jeg ble bedre, lettere til sinns etter korte perioder med samtaler, og da var jeg jo "frisk". Og nå vet jeg hvorfor. Med en så slu lidelse som "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse", kan man manipulere gråstein! Det er bare så synd at til slutt er det kun meg selv jeg lurer, men jeg ser det ikke, ingen kommer helt inn til kjernen av det som må repareres, ikke engang jeg. det er så godt gjemt inni meg, og så alt for farlig å slippe ut. Trodde jeg da, helt til nå veldig nylig..

Det er bare noen få år siden at det ble satt en psykisk diagnose på meg. Og den siste tiden har jeg lært så mye om det. Jeg forstår så mye bedre hvorfor jeg har slitt. Jeg forstår nå hvorfor jeg hele livet har hatt vanskeligheter med finne meg. Nå er jeg i gang med en omfattende "oppussing" og det er både skummelt, vondt og godt på samme tid. Men det er vel sånn at det må gjøre vondt før det blir bra. Jeg må nemlig tørre å se mine innerste demoner i øynene, jeg må tørre å stå oppimot de.

Jeg lærer nå, sakte men sikkert å stole mer på meg. Jeg vil ikke lenger være kun det andre forventer. Jeg vil tåle å ha meninger andre ikke er enige i.

Sakte men sikkert er jeg nå iferd med å bygge meg selv opp. Jeg må lære meg å leve med en vond og traumatisk oppvekst, jeg må lære meg selv å kjenne. Jeg må gi meg selv tid, og ikke minst må jeg lære meg å stole på meg selv. Først da vil jeg kunne stole på andre, og kanskje frykten for å bli forlatt vil avta.

I skrivende stund tenker jeg at dette er noe jeg veldig sårt jobber for å oppnå, samtidig som det høres lettere ut enn hva det faktisk er.

Jeg har allerede en del verktøy å bruke, for å komme meg på rett vei. problemet er bare det at mine utfordringer gjør at jeg ikke klarer å bruke de. Og det er slitsomt.

Tenk deg et tre uten grener, dette treet skal du klatre opp. etterhvert kommer en kvist til syne, men du må virkelig strekke deg etter den for å få tak. Det er en tøff utfordring å nå den, samtidig som det gir en så god mestring følelse når du endelig får tak i den. Men du er jo ikke ferdig der, du skal nå toppen, og det er lang vei dit.. Neste gren glipper ut av hendene dine, og da ramler du ned, ikke bare ned til forrige gren, men helt ned til bakken.

Etterhvert som du kommer deg opp igjen, etter lang tid meg klatring og klamring til de grenene som dukker opp, da faller du ikke lenger helt ned til bakken, men kanskje bare noen få grener ned.

Her er jeg i dag, oppi treet mitt, på vei opp. Men nå klatrer jeg alene, for meg selv, det er sånn det må være for at jeg skal bli hel, for at jeg skal finne meg.

Å dele min historie, opplevelser og fremgang, er en måte for meg å klatre på. Mange vil kanskje ikke like mine ærlige og direkte skriverier, og det er greit.

For hvert innlegg jeg deler, blir det lettere, det blir litt mindre vanskelig å vise mine svakheter og utfordringer. Så takk til dere som leser :)

I,m still standing..