Borderline

Jeg har i 5 år hatt en psykisk diagnose, bipolar type 2. Denne lidelsen gjør at man har store svingninger i humør og sinnsstemning. Spesiellt nedturer med deprisjoner. Jeg har fått medisiner, og jeg har gått i terapi i lengre tid.

Jeg har alltid følt meg annerledes, at jeg ikke har passet inn noe sted. Og jeg har hatt vanskeligheter med å være, eller bevare venner. Svingningene mine har vært ganske så intense og hyppige. Dette i kombinasjon med et dårlig selvbilde, har vært utfordrene for meg.

Da min terapaut skulle slutte, etter ukentlig samtaler i over ett år, føltes det som om verden skulle rase sammen. Jeg er ekstremt avhengig av rutiner og forutsigbarhet!

Så var det å starte på nytt. Jeg var redd jeg ikke skulle klare å åpne meg, og la en ny person koimme innpå meg. Men så feil kan man ta!

Mitt aller første møte med min nye behandler var alt annet enn hva jeg hadde fryktet. Det var som om hun så rett inn i det dypeste meg, inn i det aller innerste kammeret mitt, hvor alle vonde minner, opplevelser og erfaringer befinner seg. Det var overveldende, men litt godt på samme tid.

Papirarbeid..

Når man har en psykisk lidelse, er det mye som må kartlegges og utredes. Dette gjøres blant annet i form av skjemaer. Uendlig med skjemaer føles det ut som. Dette måtte jeg nå gjennom. Nå skal det også sies at, min diagnose ble satt etter mistanke. I følge utredning for over 5 år siden, var det ingen klar diagnose å stille.

Så var det disse skjemaene, tre samtaler fordelt på tre uker med min nye terapaut tok det.

Jeg husker så godt den dagen, den samtalen med henne. Feildiagnosert.. Jeg lider ikke av bipolar lidelse. Godt er vel det tenkte jeg..

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Shit!

Snakk om å få et slag i ansiktet. Det vrengte seg i magen, og jeg ble svimmel. Personlighetsforstyrrelse?? Det hørtes så ufattelig skummelt ut. Hundre millioner tanker raste gjennom meg, følelser tok overhånd og tårene kom, nesten ustoppelig.

Etter en lang samtale med henne, hvor hun forklarte så godt hva dette er, og hva det betyr, ble jeg litt roligere.

Jeg har altså en personlighetsforstyrrelse, og denne er blitt påført meg. Dette er ikke en medfødt svakhet, men et resultat av hendelser jeg har vært gjennom. Hendelser som har stoppet min naturlige utvikling.

"Border-line betyr "på grenselinjen" og betegner personer som har liten følelse av å være seg selv, og derfor får store problemer i forhold til andre"

"Borderline-tilstander er en slags samlediagnose som fanger opp både voksne og barn i sjiktet mellom psykotiske og nevrotiske lidelser. Det handler om en uensartet gruppe, men felles for dem er at deres naturlige utvikling på en aller annen måte er blitt forstyrret, og at de har en medfødt disposisjon som gjør dem ekstra sårbare for en slik utviklingsforstyrrelse"

Det er fortsatt tungt å bære denne diagnosen. Det verste er kanskje at jeg føler dette stemmer, at denne lidelsen beskriver meg på en måte.

Det finnes mange, kall det symtomer, på denne type personlighetsforstyrrelse. Og for meg bunner alt i hendelser fra jeg var liten.

Man kan si at jeg stoppet opp på en måte. Jeg ble skadet på en sånn måte at den naturlige utviklingen stoppet. Så har det vært opp til meg, og prøve å henge med.. Dette gjelder både skole, relasjoner og alt som hører oppvekst og utvikling til. Men det har vært vanskelig å henge med. Jeg har hatt en sånn indre uro, tusen millioner tanker og følelser som har vært i veien. Angst for den minste ting, og et sterkt behov for omsorg. Men ingen har sett, for det har jeg sørget for, sørget for å skjule, og å gjemme disse håpløse følelsene. Jeg har ikke villet vise denne delen av meg, denne delen som har slukt meg mer og mer med tiden.

De siste 18 årene har jeg gitt denne omsorgen som jeg så sårt trengte selv, til mine barn. Det har gjort ufattelig godt. Jeg vet at mine barn er trygge, de har ingen traumer som vil skade de. Og de har meg som er der, som ser de. Der er jeg ekspert. Det er dette jeg har levd for.

Men klart, Jeg har slitt. Jeg sliter fortsatt med relasjoner. Jeg ønsker så sårt å ha nære relasjoner til andre mennesker, samtidig som jeg holder meg på avstand fordi jeg er livredd for å bli såret, og forlatt igjen.

Jeg har mistet så mye, gått glipp av så mye på grunn av min sykdom.

Men det er faktisk hjelp å få!

Nå har jeg en plan, et behandlings opplegg. Jeg skal nå trenes opp, mentalt. Ganske spennende egentlig.

Jeg får nå noe som heter så mye som, mentaliseringsbasert terapi. Dette foregår i gruppe, og individuelt, og vil vare i minimum 2 år.

Jeg har såvidt startet opp, og kjenner allerede at dette er spennende. Det kjennes godt å tenke på at jeg nå skal lære mer, og kanskje vil det konstante kaoset i meg roe seg. Kanksje jeg vil finne mitt meg, og min identitet. Det er i alle fall noe av hva jeg håper på.

Det er slitsomt og ikke ha tro på seg selv, og føle at men ikke strekker til, ikke klare å oppretholde venner eller jobb. Og ha en følelse av håpløshet som tar fullstendig overhånd. Jeg står oppreist enda, men etter hvert vil jeg stå stødigere, det er jeg helt sikker på. Det gjelder og ikke gi opp, men å finne den bittelille stemmen inni meg som sier at dette skal jeg klare, uansett hvor lav den er..

Jeg har en favoritt sang, som rører meg like mye hver eneste gang jeg hører den. Jeg tenker at mange sikkert vil kjenne seg igjen i hva som sies her, og jeg føler den er veldig relevant til hva jeg har skrevet om i dag. Derfor vil jeg dele den med dere.