"Normale reaksjoner på unormale hendelser"

Jeg er sikker på at det er flere som meg der ute, flere som har vært utsatt for unormale hendelser, som sliter med å forstå.

Jeg vet at jeg ikke er alene, men det føles sånn. For vi isolerer oss. Vi mister fotfeste, tidlig. Ja vi feilutvikler oss rett og slett. Og kunne nå frem til flere som meg kunne kanskje gitt muligheter for å bryte denne selvødeleggelsen. Det er så lett og høre, eller si at "du er ikke alene." Jeg tenker da på gruppen som er som meg, som har mistet alt gjennom livets løp. Tenk om jeg kunne nå frem til noen, tenk om vi kunne stå sammen og skape forståelse, både for oss selv og andre.

Etterhvert som jeg leter i meg selv, og jobber med å forstå min egen væremåte, reakjsonsmønstre, og hvorfor jeg er som jeg er, kommer svarene sakte men sikkert frem..

Med litt hjelp, hjelp som først gjør så forferdelig vondt, begynner brikkene å falle på plass. Så forstår jeg at jeg har overlevd ved hjelp av forsvarsmekanismer. Dette har jeg måttet lære meg fordi jeg har vært gjennom et aldri så lite helvete.

Jeg for min del lever i en kropp som hele tiden er i alarmberedskap. Jeg er konstant forberedt på at noe vil skje meg. Det har hendelser tidlig i livet lært meg. Det er store deler av barndommen min jeg ikke husker. Mye av grunnen til det er nok at jeg ikke hadde kapasitet til å ta inn så mye. I alle fall ikke det som var positivt, siden jeg hele tiden var på vakt, og forberedte meg på det negative.

Hva jeg var nødt til å ta i bruk først, vet jeg ikke. Men det er to forsvarsmekanismer jeg vet jeg benyttet meg av tidlig, og som har preget meg.

Fortrengning

"Fortrengning vil si å utelukke impulser, hendelser eller tanker fra erindringen slik at de ikke lenger bevisst kan erindres, selv om følelsen kan sitte igjen, f.eks. ikke huske eller bare vagt huske brokker av en særlig skremmende opplevelse, men oppleve «uforklarlig» angst i bestemte situasjoner som ubevisst minner om den opprinnelige skremmende hendelsen."

Og dissasiasjon

"Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler."

Det er nå nylig jeg har lært dette. Jeg har sammen med min behandler (min nye behandler) Kommet frem til at jeg tidlig utviklet flere former for forsvarsmekanismer. Og det er mye som har falt på plass etter at vi har jobbet med dette. Det er selvfølgelig mye igjen som må jbbes med, men jeg er på riktig vei.

Jeg kom over en artikkel fra 2014, som skriver at norske fagfolk nå skal få opplæring i en ny, amerikansk metode som skal gi bedre behandling av traumatiserte barn. Her fant jeg et sitat som jeg syns paser inn her;

"Ifølge ACE-studien er det hos overgrepsutsatte en overopphopning av feilutvikling, sosiale, følelsesmessige og kognitive utfordringer, helserisikorelatert oppførsel, sykdommer, nedsatt funksjoner og til og med tidligere død. Tiden leger ikke barndommens sår. De trenger hjelp av omgivelsene."

Jeg kan så smått begynne å forstå hvorfor jeg har mistet så mye i løpet av livet mitt. Det gjør veldig vondt, men det setter allikevel ting i perspektiv, jeg har ikke hatt noe valg. Jeg har jo selvfølgelig tatt avgjørelser, og valg oppgjennom, som føltes riktig der og da. Men noen ganger har det fått store negative konsekvenser. Og noen ganger har det gitt meg noe positivt. ​

Fordi jeg ikke fikk hjelp som liten, men ble værende i en verden hvor jeg var nødt til å beskytte meg selv, har gjort det vanskelig for meg. Jeg har ikke forstått hvorfor jeg har reagert som jeg har gjort på forskjellige ting, hvorfor jeg føler som jeg gjør, eller hvorfor jeg ikke føler noe i det hele tatt.

Jeg har ofte isolert meg, fordi jeg har hatt så store problemer med å møte mennesker. Jeg har alltid måtte tilfredstille andre, i alle fall trodde jeg at jeg måtte det. Min identitet har hele tiden blitt trykket ned. Mitt jeg har ikke fått utviklet på en trygg måte. Det var ingen som så, og jeg har ikke villet at noen skulle se. Jeg har levd med, og lever fortsatt med skam. Jeg kjenner på det hver dag, og det er fryktelig slitsomt.

Det jeg er nødt til å gjøre nå, er å gå helt tilbake i tid og gjenoppleve, mentalt, de hendelsene som så tidlig i livet mitt satte meg i ubalanse. Det er den eneste måten jeg kan lære meg selv å kjenne ordentlig. Jeg er rett og slett i ferd med å bygge min egen identitet.

Og dette er i utgangspunktet noe jeg ser frem til. Jeg kjenner at jeg trenger det. Samtidig som jeg ser tilbake på det som har vært, det jeg har mistet. For nå står jeg alene. Dette må jeg gjøre helt på egenhånd, selv om jeg skulle ønske at de som en gang sto meg aller nærmest fortsatt var der. Om det er mine valg og min væremåte som er skyld i at de ikke lenger er der, kan vel til en viss grad stemme. Men det er så mye mer, så mye mer sammensatt enn hva noen av oss har vært klar over. Det har vært så mye rundt meg som har "trigget" frem forsvarsmekanismene i meg. Og da, som en person som hele tiden er i beredskap, blir det vanskelig og utfordrende. Det har vært en rekke missforståelser.

Og det er nettopp det jeg vil ta tak i. Det missforståtte menneske. For det er i allefall det jeg føler meg, missforstått av både meg selv og av de rundt meg. Jeg har, for veldig kort tid siden blitt beskyldt for å "velge å være svak." Det gjorde forferdelig vondt, men jeg forstår også at folk kan tenke sånn. Men det er så alt for langt fra sannheten.

Det er en del av meg, som er den "voksne fornuftige" meg. Og jeg har en "trassig tenåringsdel" i meg. En "veldig sårbar liten jente" kan også komme frem til tider.

Vi har alle forskjellig sider i oss selv, men når man lever med vold og missbruk blir ikke disse riktig utviklet. De samarbeider ikke. Og det er det som er så vondt. Når jeg plutselig blir trist uten grunn, vet jeg nå at det er den lille sårbare jenta i meg som kommer frem, Den lille jenta som har vært så redd, og som aldri fikk den hjelpen, eller trøsten hun trengte. Og det er her missforståelsene kommer inn. Jeg undretrykker denne trangen for trøst, jeg er jo voksen, så hvorfor i all verden skulle jeg trenge det nå?

Og sånn fortsetter det, med de forskjellige følelsene i meg, som til tider er et evig kaos, og jeg har ikke klart å separere de, skilt de fra hverandre og prøvd å forstå. Det er lett å se nå, hvor lett det har vært å missforstå meg, og hvor lett det er å missforstå andre. Fordi vi ikke skjønner selv hvor dette kommer fra, alle de forskjellige følelsene som gir oss et totalt kaos, og som står i veien for hverandre, for så og gjøre det fryktelig vanskelig å forholde seg til oss..

Jeg prøver å bygge opp mitt eget jeg. Jeg forsøker å danne mine egne meninger, som jeg må stå for. Det er ikke like lett når det "er så mange meninger å velge mellom." Men etterhvert som jeg nå blir kjent med meg selv, når jeg tør å møte de forskjellige følelsene i meg selv, vil de lettere kunne samarbeide og da vil det bli lettere for meg. Jeg må begynne på nytt.

Jeg er en sterk person, noen ganger så sterk at det ødelegger for meg. Men først og fremst har styrken i meg fått meg hit jeg er i dag. Denne styrken skal jeg nå bruke videre.

Og kanskje jeg finner en vei til å belyse dette, få frem hvorfor det er så lett å missforstå oss som har vært utsatt for vold og overgrep, og hvordan vi kan unngå det, lære av hverandre.

Forsvarsmekanismene benytter vi som normale reakjoner på unormale henselser. Vi er ikke syke, vi er bare litt ødelagt og trenger hjelp og forståelse fra andre og fra oss selv.