Bak fasaden..

Vi har alle et behov for å vise oss fra vår beste side, innimellom. Men noen blir borte, setter seg fast i en virkelighet som ikke er sann. De forblir bak en fasade, eller en maske som ikke er sann.

Jeg har tenkt en del på dette, har til og med vært bekymret for at jeg selv ikke skal klare å skille mellom det virkelige og det uvirkelige. Det uvirkelige som vi selv skaper. Og hvorfor trenger vi denne fasaden? Det er det sikkert veldig mange forskjellige grunner til. Jeg for min del, har nok vært avhengig av en maske, en fasade jeg kan forsvinne inn i for å kunne takle alt som skjer rundt meg. Men når denne fasaden ikke er reel, når den bare gjemmer virkeligheten, da er det viktig å stoppe opp, tenke seg litt om.

Men det er ikke alltid lett, og se virkeligheten som har forvunnet litt etter litt bak fasaden. Og det er det som er så sårt, når andre ser gjennom den, ser virkeligheten bak, men man når ikke frem til den. Man må tørre og innse at alt ikke er perfekt, eller så bra man skulle håpet på. Gamle problemer forsvinner ikke, de kan selvfølgelig gjemmes bort, men jeg tror man bør ta tak i de, på et eller annet tidspunkt.

Jeg har så mye uoppgjort, så mye sannhet jeg søker. Og denne sannheten er alt annet en god. Men den er nødvendlig, for meg.

For at jeg skal kunne fortsette en relasjon må den være ekte, oppriktig.

Jeg har måttet klype meg selv i armen mang en gang. Jeg har hatt et så stort ønske om at ting skal være det de ikke er. Jeg vil tro at alle har det sånn i løpet av livet, det er sikkert helt fullstendig normalt.

Men, Jeg blir provosert, jeg blir såret når jeg blir viklet inn i en sannhet som ikke eksisterer, eller en fasade noen tydeligvis trenger.

Når min egen lille familie er fortapt i en uvirkelighet, en uvirkelighet som jeg og ikke minst nine barn blir ofre til, ja da vil jeg si det går for langt.

Utad ser alt rosenrødt ut, det ser ut som vi er en harmonisk familie med mennesker som er glad i hverandre. Ja, glad i hverandre er vi vel, på vår egen måte. Jeg har vært så glad i moren min, at jeg har fulgt etter, og blitt med henne inn i en virkelighet som ikke eksisterer. Den fantes kanskje før, men det er lenge siden.

Det har vært mye for meg å ta tak i, i voksen alder. Mye jeg har jobbet med som har vært helt nødvendig.

Mye har selvfølgelig vært sårt, men jeg har da hatt gode stunder også. Jeg har da noen gode minner også, selv om det er minimalt av de.

Min søken etter forståelse av hva som har vært tidligere har vært stor, jeg har hatt et behov for å gå tilbake i tid, for å finne svar på valg som ble tatt, valg som har vært med på å gjøre meg til meg.

Hvorfor kan jeg ikke bare glemme fortiden da, og se fremover?

Tja, til en viss grad kan jeg vel det, men jeg kjenner hvordan jeg blir mer meg, mer selvstendig, når jeg får noen svar. Jeg forstår mer av hvorfor jeg har vært som jeg har vært, og hvordan jeg ikke vil være.

Men ikke alle ser det sånn. Når jeg på min søken, ja søken etter meg selv kan man vel si, blir møtt med at jeg er egoistisk, at jeg bare tenker på meg selv. At jeg må bli voksen. Og at det ikke er forståelse for at det er nettopp det jeg gjør, jeg blir voksen. Og for kanskje første gang i livet har jeg blitt så voksen at jeg ikke lenger ønsker å leve i en virkelighet som ikke er sann, bare for husfreden sin skyld.

For det er her det ligger. Min virkelighet har vært et livslangt ønske om at ting vil endre seg, at relasjonen vil bli ekte, at den vil være god. Utad har det virket som om vår familie har hatt et fantastisk forhold, barna mine med god relasjon til sine besteforeldre. Og da spesielt en mormor som har bodd en etasje under oss.

Men det er ikke sånn, det har aldri vært sånn. Jo da, vi har hatt noen hyggelig stunder, men de har blitt blåst opp for offentligheten i form av bilder og statuser i sosiale medier.

Ja sosiale medier er jo mer eller mindre en nødvendighet i dag, alle følger jo med.

Og er det ikke akkuret det jeg gjør nå i skrivende stund? "lener" meg på de sosiale media? Ja det er jo det. Men jeg gjør det fordi det er viktig for meg å vise baksiden av fasaden, legge ned garden og fortelle at alt ikke er så rosenrødt. Og det er viktig for meg fordi mine barn, spesielt, blir brukt til å pynte på sannheten.

Jeg er langt i fra perfekt, jeg har også tatt mange valg opp igjennom som jeg gjerne skulle gjort om på. Men jeg flykter ikke fra dem. Jeg er mer enn villig til å møte dem, prøve å forstå hvorfor jeg tok akkurat det valget.

Og har jeg tråkket noen på tærne underveis, noe jeg helt sikkert har gjort, er jeg mer enn villig til å ta en prat om det.

Men når jeg er den som har behov for å prate om valgene mine foreldre har tatt, blir det vanskelig. Det blir vanskelig å søke svar hos en som ikke slipper deg inn, en som ikke vil komme frem fra fasaden sin.

Jeg vil gjerne vite hvordan min far kunne velge å krenke meg på den værst tenkelige måten, og hvordan min mor klarte å reise fra meg som liten, og ikke komme tilbake før etter nesten ett år. Jeg skulle så gjerne ha tilgitt de begge. Men hvordan kan jeg, når de ikke vil ta ansvaret?

De har begge forsvunnet, bak en fasade jeg ikke lenger ønsker å være del av. Jeg har blitt voksen nok til å se at jeg ikke klarer å endre på dette. Jeg klarer ikke å ta igjen det som er mistet, jeg vil ikke få den trøsten, den støtten jeg så sårt trengte da jeg var liten. For jeg har mistet dem begge. De gjemmer seg bak hver sin fasade, og de trives tydelig veldig godt der.

Jeg har så absolutt behov for å vise en side av meg som er feilfri, men jeg vet at det gjør mere skade for meg enn hva jeg godt jeg får ut av det.

Jeg klarer meg i virkeligheten min, og jeg har lært meg å trives med den. Mine barn utsettes ikke for utrygghet eller traumer. Vi har vår virkelige familie, vi elsker hverandre oppriktig. Og vi har dager hvor vi virkelig går i tottene på hverandre. Men det dekkes ikke til, og det gode blåses ikke opp. Det er det ikke behov for.

Så selv om mine foreldres fasader kanskje er en nødvendighet for de, har det vel lært meg ganske mye.

Jeg vil fortsatt ha mange ubesvarte spørsmål, og det vil ta tid å lege de sårene jeg har fått. Men jeg er helt sikker på at jeg vil klare det.

Jeg kommer aldri til å la barna mine bli brukt til å pynte på sannheten, en sannhet som er oppdiktet.

Det er vel det som gjør meg annerledes enn foreldrene mine. Og den ulikheten utgør en så stor forskjell, og den gjør meg til og med sterk.

Min virkelighet er at jeg ikke har hatt et godt liv. At jeg fortsatt har behov for svar jeg aldri vil få.

Min sannhet er at jeg har lært å takle det meste, at jeg nå er klok nok til å sette ned foten. At jeg tar et valg om å ikke lenger gjemme meg bak en fasade..