Egoistisk?

Er jeg i ferd med å gjøre noe egoistisk nå, eller tar jeg rett og slett vare på meg selv?

Jeg tror jeg ivaretar meg selv med dette valget jeg nå tar. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. Jeg er fullstendig utslitt. Jeg føler meg helt tom, etter alle hendelsene den siste tiden.

Vi har alle våre kamper å kjempe, og vi må jo stå på, vi må klare å stå i det, uansett hvor vanskelig det er . Sånn er det bare, helt enkelt. Men når skal man få litt pusterom, når skal man få hode over vann, bare litt, så man kan samle krefter til å fortsette kampene?

Jeg har slitt nå i et halvt år, i strekk, uten stans har utfordringene kommet som perler på en snor, ustoppelig. Når jeg har kommet meg gjennom den ene kampen, står neste utfordring i kø. Sånn har det vært for meg.

Og oppi alt har jeg måttet være en god mamma for guttene mine. Jeg syns jeg har fått det til ganske bra, for det er utrolig hva man klarer. Hvilken styrke som kommer frem når man trenger det. Men man må ha den styrken i seg. Den må jo ligge der i bunnen et sted. Og det må da være lov å kunne legge den vekk, legge den til side, bare for en liten stund?

Det er det jeg må nå. Jeg er nødt til å samle kreftene mine. Jeg må være egoistisk. Men er jeg egentlig det? Jeg velger å se det som å ivare ta meg selv. Jeg skal kun tenke på meg. Jeg får èn uke til å lade opp batteriene mine. Legge alt til side og bare gjøre det jeg vil. Jeg skal ikke behøve å hele tiden ta hensyn til alle andre.

Jeg var ofte på ferie som liten. Vi var i syden to ganger i året som regel. Men husker ikke så mye av det. Det er et par ting som har festet seg, blandt annet at jeg fikk grønn farget saft. Og her snakker vi 30 år tilbake i tid, så grønn saft var ikke vanlig da :) Jeg husker jeg ble kjent med andre barn, og hvor lett det var å kommunisere med kroppspråk.

Jeg husker alle gangene jeg våknet alene i rommet, og alle gangene pappa ikke en gang klarte å stå oppreist. Vi hadde egen sjåfør som til stadig måtte hjelpe til.

Dette er minner jeg sitter igjen med, ganske blandet..

Jeg har ikke vært på ferie siden den tiden, altså etter jeg ble større, og voksen. Ikke bare fordi jeg har mange dårlige minner, men også fordi jeg fikk barn, ble alenemor, og har rett og slett ikke hatt mulighet til det. Helt frem til 2011, da hadde jeg min første utenlands reise, alene. Jeg forelsket meg fullstendig i den lille Greske øya. Og jeg bestemte meg der og da, for at jeg skulle tilbake en gang. Og nå skjer det, 4 år etter reiser jeg tilbake, tilbake til den lille rolige Greske øya. Jeg skal være helt alene, og jeg har ikke ord for hvor godt det skal bli. Med visshet om at alle barna mine har det trygt og godt uten meg, skal jeg endelig få alene tid. Tid til bare meg. Tid til å gjøre akkurat det jeg vil.

Jeg tror vi alle trenger å koble av, og å stenge alt ute. Alle trenger å lade batteriene. Men vi må få mulighet til det. Vi må innimellom unne oss å være egoistiske. Å bare tenke på seg selv, for en bitte liten periode. Jeg tror jeg kommer enda sterkere ut av dette. Jeg tror jeg vil være klar til å ta imot neste kamp etter dette. Etter jeg har ivaretatt meg selv en bitte liten stund..