Fra himmel til helvete..

Ok, først tenker jeg det kan være lurt med en aldri så liten advarsel! Dette inlegget kommer til å inneholde en meget personlig utblåsning.. Det må til innimellom, men om du ikke er klar for å lese om hvordan denne dagen min endret seg fra ov være en meget god dag, til en veldig dårlig dag, ja da bør du vel egentlig bare stoppe her.. :)

Til tross for nok en natt med lite søvn, våknet jeg med en god følelse. Jeg så solen skinne inn gjennom vinduet, og følte meg litt som et solpanel! Ja, følte at jeg ble litt ladet opp, det var godt.

Etter alle de faste gjøremålene på morningen kunne jeg legge meg litt i sola. Jeg bare eeeeelsker å ligge rett ut i sola. Der finner jeg roen. Og i dag hadde jeg en sånn dag hvor jeg klarte å ikke legge meg under dyna igjen..

Etter en stund var det så på tide å gjøre seg klar til den ukentlige samtalen med min psykiater. Det er vanligvis tirsdager som er terapi dag, men denne uken ble det i dag.

Det er godt å ha et sted, hvor det er rom for alle mine følelser og frustrasjoner, så vell som gode følelser og opplevelser. (Ja for det kan jo virke som om jeg lever i et uendelig mørke, men det gjør jeg ikke. Jeg har perioder som er gode, stabile eller normale om du vil)

I dag var det med en av mine veiledere fra NAV. En veileder som skal, eller skulle, få meg ut i jobb. En arbeidsgiver som skal legge til rett for meg og min sykdom, sa han så fint for 7 måneder siden, og regnet den gangen med at det ville gå max 1 måned før jeg var i jobb... Det er bare det at han ikke har kjennskap til min sykdom, og han tror jeg ikke er motivert til å jobbe.. Der tar han jammen meg feil! Jeg er så absolutt motivert, og jeg har så lyst til å komme ut i jobb, men jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke klarer det akkurat nå. Jeg har sånne svigninger mellom å være helt klar, ja nesten litt for klar og litt for ivrig, til å punktere fullstendig, falle ned i det dype mørket. Han finner ingen arbeidsgiver som han kan presentere meg for, fordi jeg "ikke er motivert"

Jeg fikk sagt klart i fra hva jeg mener, og det var veldig godt! Så spurte jeg han hva jeg måtte gjøre, hvor jeg må være i min sykdom, for at han skulle presentere meg til en potensiell arbeidsgiver. Nå sier han!! Og jeg sier hææ? Hva får deg til å si det, spurte jeg. Jo for nå ser du klar ut, du ser fin ut i klærne og du "ser frisk ut"

Hmm, skinne kan bedra.. Jeg "ser frisk ut" men han vet ingenting om hvordan jeg har det, nå vet han det!

Vi får se hva som kommer ut av dette. Han skal nå fortsette å lete etter den rette arbeidsgiver, så med tiden kanskje jeg er heldig å finner noe.

Dette kjennes liksom helt greit ut nå som jeg fikk satt han på plass.

En avtale hos legen min hadde jeg også i dag, så noen timer etter dette møte, sto fastlegen på sjemaet.

Jeg opererte inn en såkalt nakkeprotese før jul. En liten falsk ben bit som ble satt inn mellom to av nakke virvlene for å fjerne en stor prolaps. Jeg har hatt en liten periode med lite smerter. Husker jeg våknet opp og var så og si smertefri, og første jeg gjorde var å skrive om det på Facebook, en "gla'status"

Men smertene er tilbake for fullt, og har vært det lenge nå, så jeg har tatt nye bilder og MR av nakken. Legen har fått resultatet, og det var ikke positivt..

Nakke protesen sitter feil, det vil si, den sitter for langt ut og klemmer nerver og alt mulig annet kjennes det som!

Det ble også oppdaget slitasje i leddene i nakken, som det ikke er noe å gjøre med. Det må jeg leve med. Ok sa jeg, dette hørtes ikke akkurat oppløftende ut! Hvor legen min da sier " og så" og der kjenner jeg at jeg detter av, nå får det være nok! Men, jeg har fått en ny stor prolaps i nivåen under nakke protesen..

Jeg har tenkt på dette, masse i dag. Jeg er føler meg litt fortvilet, jeg føler meg stressa, alt for mye å ta inn i løpet av èn dag.. Og jeg da, som ikke bør bli belastet med stress, det er ikke bra for den psykiske delen hos meg.. Ja det er jo lett!!

Det var godt å komme hjem, og prøve å sortere tankene. Jeg lå rett ut i solen, for været har i det minste vært upåklagelig i dag :)

Så får jeg melding på telefonen fra pappaen til mine smågutter. Bestemor ligger på intensiven, og det er uvisst om hun overlever...

Herregud! Guttene har vært uten denne familien i over 1,5 år, vi har endelig klart å etablere en god kontakt. Og nå dette, skal de miste henne allerede? Guttene har pr. nå ingen andre besteforeldre, i alle fall ingen som kan måle seg med henne. De som er igjen, er alt for distanserte, de er ikke besteforeldre slik besteforeldre "skal være". Jeg sitter i skrivende stund å håper, ønsker så inderlig at hun klarer seg. Kroppen min er helt stiv, det er rett og slett for mye.

Det jeg har kommet frem til, er at det tydeligvis er noe jeg skal lære. Hva det er, vet jeg ikke enda. Jeg har stort sett alltid prøvd å tenke positivt, tenke at alt har en mening, og jeg gjør det fortsatt. Det må jo være en mening med dette også? Og når jeg forstår hva det er jeg har lært, har jeg sikkert blitt enda sterkere.

I dag våknet jeg med en følelse av letthet, at denne dagen hadde absolutt potensiale til å bli riktig så bra, himmelen. Og kjenner nå, som dagen snart er over, et evig virr varr av tomhet, hjelpesløshet, og en kroppslig smerte som er værre en noen gang, helvete.

Det er godt med en utblåsing, og det kjennes godt å skrive. Og det kjennes godt å dele..

I morgen kommer det en ny dag. Og den kan i alle fall ikke bli værre enn denne, så jeg skal ta den imot med åpne armer og åpent sinn!