Penger gjør deg ikke lykkelig.. Eller?

Jeg har tenkt litt på dette. Eller en god del faktisk. Skal jeg være helt ærlig, er dette et tema jeg tenker på daglig.

Jeg er så heldig å bo i en liten by. En by hvor det er gangavstand til det meste.Skoler og butikker er i nærheten, og Østfoldbadet bare 10 min gange hjemmefra. Det er jo kjempe deilig!

Så var det dette med penger. Det at penger ikke gjør en lykkelig, og penger er ikke alt. Nei, jo, jeg vet ikke helt jeg altså.

Jeg har tre barn, alene, og uten bil. De er flinke å går selv til skolen, det er ikke lange biten, bortsett fra han eldste som må pendle til Oslo. Men han klarer det helt utmerket.

Min mellomste har fotball trening en dag i uken, og kamp en dag i uken. Og han går på speideren en gang i uken. Selv om vi bor i en liten by, så tar det tid. Først er det å komme seg hjem fra skole, og så lekser. Litt mat må vi også ha før det bærer avsted. Nå skal det sies, at jeg er veldig heldig, for han får nemlig sitte på med en kamerat til trening, og til speideren. Men, om vi ikke hadde hatt den muligheten, hadde han ikke fått vært på noe aktivitet. Det tar rett og slett for mye tid, og det blir for langt å gå, og vi kommer for sent hjem.

Så er det han minste. Han har (gudskjelov) ingen aktiviteter, enda. Men her er det andre utfordringer. Han er svaksynt, og må gjevnlig til øyelege, og ortoptist. Øyelegen er heldigvis her i den lille byen vår. Ortoptisten derimot, befinner seg i Sarpsborg. Det er vel ikke så langt tenker du sikkert. Men, for oss og komme oss dit, uten bil, er en utfordring, og en hel dagstur. Det går ikke noe kollektivt direkte mellom vår lille by, og Sarpsborg.

Han har også en sykdom som krever oppfølging to til tre ganger i året, i Fredrikstad.

Ok, dette er jo ikke så ille, egentlig. Dette er jo nødvendige ting, ja fritidsaktivitet er også en nødvendighet i mine øyne. Så når dagen kommer at minstemann også skal begynne i en eller annen aktivitet, får jeg ta utfordringen da.. Men det koster. Ja det koster både tid og penger. Og energi. Energi jeg ofte ikke har, og penger som skulle gått til noen nye plagg eller sko, prioriteres til reisepenger i stede.

Jeg er uten jobb. Har ikke vært i arbeid på 5 år. Dette er det flere årsaker til, men hovedsaken er at jeg ikke er frisk. Jeg har både fysiske og psykiske sykdommer. Den mest belastende vil jeg vel si er den psykiske. Det er en sykdom som blir påvirket av stress. Stress er faktisk det værste for denne sykdommen. Jeg har fysiske plager som nakke prolaps. Ble operert for dette i fjor, men smertene er tilbake, for fullt. Snnsynligheten for at det har kommet en ny prolaps, er stor.

Jeg kan rett og slett ikke jobbe 100%, kanskje ikke en gang 50% Men sånn det er nå kan jeg ikke jobbe i det hele tatt.

Så, jeg lever på 66% av det jeg tjente før jeg ble syk. Og så er det vel noen som tenker at, hmm alenemødre har det jo fett..! Ja jeg vet det er mennesker der ute som tror det. Men det stemmer altså ikke.

Jeg ønsker å jobbe. Jeg ønsker å tjene mine egne penger. Og jeg ser for meg at jeg en dag kommer dit. Men ikke enda. Jeg tror det tar tid for meg å komme dit, og jeg jobber hardt med å gi meg selv den tiden.

Med en lav inntekt, er bil uaktuelt og i det hele tatt tenke på å ha råd til å anskaffe meg. Lån vil ikke banken gi meg, for jeg har ikke fast inntekt.

Da er det bare å planlegge, nøye. Jeg har en hverdag som må planlegges ned i hver minste detalj. Kommer det noe uforbredt, noe som ikke inngår i den logistikken jeg har lagt opp, blir jeg frustrert og stressa. Og så kommer den maktesløse følelsen, følelsen av å ikke strekke til, til ikke å få til "det alle andre" får til. Bare noe så enkelt som å gå i butikken, kan være en utfordring. Jeg går ofte flere ganger for å få med alt jeg trenger. Takk og lov for at butikken er så nære den er.

Så var det ferie. Det er heller ikke noe jeg har mulighet til å få til på egenhånd. Med min type inntekt, fra NAV, er det ingenting som heter feriepenger. Jeg har vært veldig heldig, for Røde Kors har noe som heter Ferie for alle. Et fantastisk tilbud til familier med svak økonomi. Dette har jeg fått være med på to ganger.

I vår lille by finnes det også strender. Men å komme seg dit, det er en annen ting. Jeg kunne jo tatt sykkelen fatt, gutta elsker jo å sykle. Men jeg har ikke sykkel heller.

Så i min hverdag, ville penger, eller bedre råd om du vil, gjort meg mer lykkelig. I min situasjon betyr penger om ikke alt, så i hvert fall veldig mye.

Jeg tenker at det er lett å si, for en som ikke har økonomiske utfordringer, at penger ikke er alt, og at det ikke gjør en mer lykkelig.

Og for meg å høre at "da er det jo bare å komme seg ut i jobb" Er faktisk ganske belastende også.

Dette er mine tanker om dette temaet, et tema det ikke er så lett å prate om. Men det er lettere å skrive om det. Og det er skummelt, men også litt godt å dele det..

Takk for at du leser :)