Bak smilet

Når vi møter andre mennesker møtes førts blikket og smilet. Det er helt automatisk. Jeg lurer på om det er det vi er oppdratt til? Jeg har tenkt litt på det, for jeg tar meg i og be barna mine hilse pent, eller be de om å snakke ordentlig når andre snakker til de. Altså, jeg mener god oppdragelse og folkeskikk er viktig! Men, hva om vi ikke har en så god dag, eller om vi rett og slett ikke har lyst å prate?

Når jeg møter andre mennesker har jeg et flott smil, et vakkert smil har jeg også fått høre. Og det er så lett, så innlært, å sette på seg dette smilet. Men det samstemmer ikke alltid med hvordan det er inni meg. Og så er det den vanlige frasen, som kommer automatisk hver eneste gang mennesker møtes, "hvordan går det med deg?" Automatisk blir svaret at alt er bra.

Jeg er sikker på at dette henger sammen, de innøvde replikkene, det flotte smilet. Vi er lært opp til å vise den beste siden av oss, og å skjule det som ikke er så bra. Hvor rart er det vel ikke å skulle møte kjent folk, og ikke smile, og å si at man ikke har det bra, ikke har det så godt? Man blir satt ut av sånt. Vi er ikke lært opp til å respondere på sånt. I hvert fall i veldig liten grad. Og det er derfor det er så alt for lett og sette på seg den fine masken hvor alt er bra. Denne masken, eller fasaden, er slitsom. Den gjør ikke følelsene og tankene mine lettere eller bedre. Noen ganger blir jeg helt utmattet. Snakke med andre mennesker som også smiler og tilsynelatende har det bra. Når jeg kommer hjem, kan jeg legge av meg denne masken, men det er heller ikke lett. Og innse at jeg faktisk ikke har det så bra, og at jeg ikke har det så godt. Og så kommer alle sammenlikningene, tankene på hvordan alle andre har det. Og så kommer følelsen av håpløshet, alt jeg ikke har fått til og alt jeg ikke får til. Hvordan jeg jobber hver eneste dag med å styrke selvtillitten. For hvordan kan jeg ha en god selvfølese når jeg har blitt brutt ned hele livet? Så langt tilbake jeg kan huske har jeg måtte være på vakt, passe på meg selv, og alltid forberede meg på det værste. Da kanskje jeg takler det vonde og skumle litt bedre. Å leve et liv i frykt, og bli opplært til å ikke å snakke om det, opplært til å sette på denne masken, som er så falsk. Tenk om jeg kunne fortalt andre menneker om hvordan det egentlig var å være meg, kanskje noe hadde blitt anderledes da? Kanskje noen hadde passet på at jeg ikke lenger ble utsatt for alt det vonde..

Jeg ønsker at mine barn skal være åpne om sine følelser, være ærlige rett og slett. Så om de ikke føler for å prate, så får de la være. Det er vel ikke dårlig folkeskikk det?

Det ville kanskje blitt lettere å snakke om det som ikke er så greit, hvis det var i orden å ikke hilse når man ikke har lyst, og å slippe å gi den klemmen til bestemor eller andre nære personer, fordi man rett og slett ikke har lyst. Den ærligheten setter jeg så veldig høyt, og tror det er veldig viktig. Og da vil ikke følelsen av å ikke ha det så bra en dag, være så farlig..

Bak smilene til mine barn skal det ligge gode følelser, jeg vil de skl smiler fordi de har det bra, ikke fordi de blir lært opp til det. Og fordi jeg er så opptatt av dette, tror jeg også at smilene til barna mine, som møter meg, er ekte. Jeg beskytter de, jeg møter tankene deres, de gode og de ikke så gode. Vi snakker sammen, om alt. Og det er lettere for meg å smile tilbake til mine barn, for de gjør meg trygg..